Jeg brukte sitatet over på en artikkel om en av Bourgognes store stjerner for litt siden, men det passer vel så godt til druen han lager vin av. Pinot noir er en underlig skapning. Den kan frembringe noe av det stussligste, mest pistrete, tynne og skranglete som er mulig å få på bordet. Enkelte viner laget på druen kan få tynn saft til å fremstå som elegant og raffinert ved siden av. Du finner disse pinotene sjelden eller aldri her hjemme, men du finner dem på supermarkedene i og rundt Beaune og andre steder i Frankrike hvor de selges, og kjøpes, ene og alene fordi det står Bourgogne på etiketten. Jeg skriver Bourgogne fordi det er strategien til vindistriktet å fra nå av kalle distriktet etter sitt franske navn og skrivemåte på alle språk. Og jeg er hjertens enig, det er noen år siden jeg begynte å legge vinene jeg smaker under taggen Bourgogne fremfor «Burgundy» på min egen blogg. Tilbake til druen. På den annen side klarer pinot noir med hjelp av de få vinmakerne som virkelig forstår hva som må til, og frembringe noe av det mest besnærende parfymerte, delikate og transparente, og samtidig komplekse og intense som er der ute av vin. Feilraten er stor og uten guide fra noen som har gått veien før en kommer man til å gjøre skikkelige, og dyre bomkjøp. For pinot er ikke billig. Med noen få hederlige unntak er pinot den druen som gir minst kvalitet for pengene man legger på bordet. Men samlerne legger velvillig fra seg betydelige beløp, nettopp fordi en vin av pinot i toppform flørter mer enn nær sagt alle andre viner, kanskje med unntak av en edel gammel Bordeaux. Pinot noir er en gammel slekt, og jeg sier slekt, for det finnes over 1000 kloner av pinot noir. Druen kloner seg lett og kan mutere underveis. Slekten er antagelig rundt 2000 år gammel. Eldste overlevende nedtegnelse under dagens navn er fra 1375 og under et eldre navn, morillon, nevnt i 1283.

Men ubekreftede kilder hevder druen var dyrket rundt Bodensee i 884. I Tyskland er den ellers nevnt i 1470 som eldste bekreftede kilde. Men den er nok betydelig eldre i Tyskland, Rheingaus vinmarker var nærmest dekt av pinot noir, eller spätburgunder som den heter i Tyskland, frem til 15-1600-tallet hvor Riesling gradvis tok over. I Berg Schlossberg i Rheingau vurderer Kloster Eberbach fortløpende hvorvidt de skal bytte tilbake til pinot noir ettersom vinmarken, etter deres mening, begynner å bli i varmeste laget for riesling. Pinot i Bourgogne har vært høyt ansett lenge, munkene etterstrebet å plante og dele opp vinmarkene etter forskjellige egenskaper, egenskaper som vi fortsatt mener å kunne finne i virvaret av vinmarksnavn på etikettene fra området. I 1394 døde en femten år gammel gutt som plukket druer av slaget han fikk fra vinmarkseieren, fordi han ikke sorterte pinot noir for seg men blandet druene med andre druer i fra vinmarkene. Senere ønsket hertugen av Bourgogne at gamay og andre druer skulle fjernes fra vinmarkene til fordel for nettopp pinot og dens høyere kvalitet. En god pinot noir har aromaer av røde bær, gjerne jordbær, noen ganger over mot bringebær og enkelte kan ha mørkere bær også. Vinen kan være intenst parfymert med florale toner, krydder og mineraler, noen ganger, særlig med alder kommer tørt løv og fuktig skogbunn. Fargen er gjerne lys, pinot har tynt skall som gir lite farge, og udelikate tanniner i ung alder slipes sjelden ned her. Men enkelte klarer å svelge uventede mengder fataromaer fra sin ungdom. Som en liten kuriositet til slutt. Bourgogne som navn stammer fra norrønt eller gammelnorske Burgundaholm, Bornholm i dag. Det er svært sannsynlig at stammefolket herfra dannet kongedømmet Bourgogne på 500-tallet, og en teori om folket på Burgundaholm er at de stammet fra Agder og Rogaland i Norge.