Mest kjent gjennom filmene som sjømannens dram, var rom en villmanns tørstedrikk til sjøs og i havnene i Karibia. Blant pirater og eventyrere var en flaske med rom lønn for alt strevet et liv på sjøen innebar. Allerede på 1500-tallet hadde brasilianerne funnet ut en måte å destillere vin gjæret på sukkerrør. Denne gjærede vinen ble kalt «aguardente de cana», eller «sukkersprit». Teknikken var på det tidspunktet gammelt nytt for India og Kina, men for vår vestlige kultur var sukkerbrennevin noe nytt. Da kolonimaktene England, Spania, Frankrike og Holland så mulighetene til å bruke sukkerrørene til brennevinsproduksjon mot slutten av 1500-tallet, begynte romproduksjonen å skyte fart. Den verdensomspennende sukkerindustrien var i gang, men prisen på sukker var fortsatt høy. Plantasjene blomstret opp på de karibiske øyer og i Sør- og Nord-Amerika. Sukker ble en statusvare i Europa, selv om det gikk hardt utover adelens tannsett. Sukkerrørene skapte nemlig et biprodukt, melasse, som kunne utnyttes etter at sukkerrørene hadde blitt presset og kokt. Denne tyktflytende, mineralrike og brune væsken består av rundt 60 prosent sukker, og var ideell for romproduksjon.
Spredt for alle vinder
Den britiske marinen var en viktig faktor for utbredelsen av rom. Fra midten av 1600-tallet ble det bestemt å servere dagsrasjoner (eng: «tot») med rom til alle britiske marinegaster, som en del av deres lønn. Før dette var det tradisjon å gi ut dagsrasjoner med øl. Vann i tønner ble udrikkelig mye fortere enn øl, og ølets selvkonserverende egenskaper var avgjørende for bakterieløs væsketilførsel. Valget av drikke ble dermed enkelt, men det ble ikke utdelt bare i et krus eller to. Hele 4,5 liter med øl ble skjenket hver enkelt sjømann – hver dag. Etter den britiske okkupasjonen av det spansk-eide Jamaica i 1655, endret tradisjonene seg. Marinen ble introdusert til rom, og grunnene til å servere rom i stedet for øl var mange. Selv om ølet var selvkonserverende i en lengre periode enn vann, ble ølet ofte altfor surt etter perioder i varmt klima. Romen virket steriliserende på medbragt vann, og i tillegg tilsatte man sitron for å unngå skjørbuk blant sjømennene. Rasjonene ble ikke mindre alkoholholdige ved overgangen fra øl til rom. Frem til 1740 ble det daglig skjenket en halv «imperial pint» (0,568 liter) to ganger om dagen. Romens alkoholnivå skulle holde minst 57,15 prosent alkohol. I mangel på alkoholmålere, hadde sjømennene imidlertid en praktisk måte å sjekke om romen hadde blitt utvannet. De helte romen på krutt og tente på. Hvis kruttet ikke antente, så var alkoholprosenten under dette prosentnivået, hvilket vi har mer nøyaktig funnet ut i etterkant. Standarden ble derfor bare kalt «proof». De solide alkoholrasjonene hadde imidlertid mange negative sider. Etter lange perioder ble miljøet ombord på skipene vanskelig. Mange unødvendige skader og dødsfall resulterte i at Admiral Edward Vernon i 1740 beordret nye rutiner. Hver imperial pint skulle fra da av bli vannet ut med 1,1 liter med vann. Romproduksjonen ble utover på 1700-tallet en sentral del av trekanthandelen mellom Europa, Amerika og Afrika. Ferdig rom ble brukt som betaling for slaver i Vest-Afrikas havner. Slavene ble deretter fraktet til plantasjene i og omkring Karibia. Melasse og krydder ble bearbeidet og destillert på Nord-Amerikas østkyst, og ferdig rom ble videre fraktet til markedene i Europa. Destilleringen ble også gjort i Karibia, og handelen med østkysten innebar blant annet byttehandel med Nordamerikansk tømmer.
Rom idag
I dag produseres det rom i 40 land, deriblant Barbados, Cuba, den Dominikanske Republikk, Guyana, Haiti, Jamaica, Martinique, Puerto Rico, Trinidad, Jomfruøyene, Guatemala, Nicaragua, Peru, Brasil, Venezuela, USA, Canada, Australia, Filippinene og Thailand. Rom blir også produsert i England, Tyskland og Frankrike samt lille Danmark. Dagens sukkerrørsproduksjon omfatter plantasjer på cirka 24 millioner hektar i verdenssammenheng. Totalt blir 1,7 milliarder tonn årlig produsert av 90 forskjellige land. 40 % av produksjonen foregår i Brasil, et volum som etterfølges av India, Kina, Thailand og Pakistan. Det er også herfra mange destillerier opp gjennom historien har tilbudt melasse til gjæring og destillering. Etterspørselen på bioetanol fra sukkerproduksjonen har imidlertid de siste fire-fem årene åttedoblet prisen på melasse. Derfor kan det lønne seg for mange destillerier å kjøpe så lokalt som mulig, eller dyrke råvaren selv. Rom destilleres på to måter. På den ene måten blir den lagd av den gjærede vinen fra enten den friskpressede eller kokte saften fra sukkerrør. Denne saften inneholder 10-15 prosent sukker. Den andre måten innebærer destilleringen av melasse, som er biproduktet fra raffineringen av sukkerkrystaller. Førstnevnte praktiseres primært i den franske kolonien Martinique, der den berømte «rhum agricole» produseres. Dette er den eneste romtypen i verden som har strenge reguleringer tilknyttet produksjonen. Melassebasert produksjon er den vanligste destillasjonsmetoden, hvor melassen har et restsukkerinnhold på mellom 50 og 60 prosent. Man utvanner melassen ned til rundt fem prosent for å starte gjæringen. Når gjæringen er godt i gang tilfører man mer melasse, til sukkerkonsentrasjonen når 10 prosent. Etter gjæringen destilleres satsen enten ved en klassisk “pot still”, kjent fra whisky-produksjon, eller gjennom kolonnedestillasjon. Sistnevnte brukes i den storstilte industrielle produksjonen av sprit, og brukes ved 80 prosent av verdens romdestillerier. Kolonnedestillasjonen skaper et mildere destillat til rundt 80 prosent alkohol, mens rom destillert ved “pot still» gir en tyngre og skarpere smak. Her havner destillatet på rundt 60-70 prosent alkohol. Mange gode romtyper er et resultat av en blanding av pot still og kolonne. Det ferske destillatet er blankt og fruktig. Fargen og den karakteristiske romsmaken (blant annet vanilje, kokos og karamell) får den fra lagringen på eikefat.
