Bourdeaux 2012

De tre p-er

Det er alltid like spennende å se hvordan årgangen er, og om ryktene stemmer med vinene. «De tre p-er» kan være verdt å merke seg i 2012. De beste vinene ble laget i Pessac, Pomerol og Pauillac.

Mange hevder Pomerol kom best fra det og dette var nok den jevneste kommunen. Men østsiden har enkelte viner med overmoden frukt, noe ubalansert alkohol og tidvis umodne fenoler, så det er ikke en helt enkel konklusjon. Særlig i Bourg og Blaye var dette utbredt, men også Lalande de Pomerol, Pomerol og Saint-Emillion med satellitter har viner som sliter med dette. Men ett lyspunkt for oss her hjemme som liker friskere viner er det. Det kan se ut som om færre og færre produsenter kjører på med høy alkohol og mye ekstraksjon. En del gjør det fremdeles, men de fleste er i tilbakegang av dem som har vært verstinger før. Dette skyldes nok ikke bare årgangen, for det var fullt mulig å lage blockbustere om man ønsket. En hel del merlot ble høstet på 15% potensiell alkohol. Men syren er beholdt og med innblanding av Cabernet Sauvignon og/eller Cabernet Franc med mindre modenhet fikk vinene en større friskhet og fasthet.

Forfriskende drikkeviner

Nettopp friskhet er for meg en gjenganger i årgangen, og mange viner kan betegnes som lekne. Dette er forfriskende drikkeviner som vil være flotte å drikke fra fem til tyve års alder. Kun noen ganske få viner vil vinne på lagring utover dette. Dette er med andre ord en årgang for livsnytere mer enn spekulanter. Tanninene er alt flott integrerte, selv om det har vært en del spekulasjoner og artikler rundt forskjellige smaksprøver til forskjellig klientell de siste ukene i media, så føler jeg uansett at tanninene var mer integrerte enn hva som er vanlig for primeursmakingen. Slik som 2007 var under «The Annual Claret Tasting» arrangert av Institute of Masters of Wine i London, er også dette en årgang hvor man ikke blir sliten selv etter å ha smakt 200 viner på en dag. Mer tanninrike årganger som 2010 og 2008 er mye vanskeligere å komme seg igjennom. Men nettop dette forteller noe om balansen i vinene fra 2012. Direktør Paul Pontallier på Château Margaux kunne fortelle at tanninnivået er på høyde med 2010, og blant det høyeste tanninnivået noen sinne målt. Men den forfriskende syren og rene fruktbildet gjør at den ikke merkes så lett, og ikke er utmattende for smakeren.

Jeg har ikke smakt primeur i tredve år, men av eldre smakere var 1985 og særlig 1988 årganger som 2012 ble sammenlignet med. Dette er to årganger som fortsatt gir mye glede, og kanskje bør mitt drikkevindu revideres noe. Samtidig er det svært individuelt hvor gammel man ønsker vinen. Jeg merket meg også i år at det kan være til dels store variasjoner mellom flaskene med fatprøver, eller fra dag til dag om man smakte samme vin senere. Dette har selvsagt innvirkning på de forskjellige skribenters oppfatning av vinene. Når enkelte slott i tillegg serverer forskjellig fat til forskjellige skribenter får vi fort enda større variasjon. På Château Haut-Brion kunne norske Turid Alcaras fortelle at de lager en blend, og det er den som brukes under alle besøk, til alle. Dette er en blend så nært opptil den på forhånd bestemte sluttblenden man kommer til før tapping. Alle viner er nytappet før smakingen (samme dag) da vinene i dette stadiet endrer seg til dels fort. Dette var eneste slott hvor jeg spurte, som svarte rett ut hvordan de gjør det med fatprøvene.

For å ta de mindre appelasjonene først var det i Bourg og Blaye Château Mercier som jeg normalt ikke er den største tilhenger av, som kom best ut bak to viner som alltid overgår alt annet i området. Roc de cambes og Domaine de Cambes fra Francois Mitjaville leverer på ett nivå som bør få de fleste vinprodusenter i Bourg og Blaye til å tenke seg om. Man kan lage stor vin her om kunnskapen og pengene strekker til. I Graves og Premier Côte de Bordeaux var det Denis Dubourdieus eiendommer Clos Floridene og Château Reynon som kom best fra det av de jeg smakte. Neppe overraskende. Merkelig at ingen importør her hjemme har tatt tak i porteføljen til Dubourdieu. Oppe i Fronsac er det også en vin som for min del leverer år ut og år inn, Château Dalem. Også i 2012 var det for meg årgangens beste i Fronsac. I Lalande de Pomerol var det Fleur de Bouard fra eierne av Château Angelus som gikk av med seieren.

Sauternes har hatt ett tøft år. Selv andrevinen til Suduiraut, som ikke lager enn førstevin i år, hvilket Yquem og Rieussec også lar være, var lett, vandig og enkel. Det var bare så vidt de ville vise den frem på AXAsmakingen på Pichon Longueville. Jeg kan forstå hvorfor. Men når man smaker Doisy Daëne, igjen Dubourdieu, og La Tour Blanche begynner man å lure på hvorfor noen bare gaopp. Disse to med flere andre er nydelige viner. Husker jeg riktig fortalte noen meg at det hadde vært noen lokale haglbyger som er hovedårsaken til dette, men har ikke klart å finne bekreftende informasjon om dette i skrivende stund. Men noen gode viner er det, i en lettere og svært fruktig stil med mer epler og ananas enn de typiske aprikosene. Kan minne om riesling på mange måter i aromabildet. Nå over til de større kommunene.

Saint-Estephe

Her var det noe ujevnt, enkelte viner var noe urtete, men flere hadde også en flott parfymert nese. Saint-Estephe omtales ofte som rustikke, ett begrep som ikke passer for så veldig mange viner i området. De er ikke like sensuelle som Saint-Julien eller Margaux, for å ikke glemme Pomerol, men rustikke er å dra det altfor langt i motsatt retning. Jeg tar her med fulle smaksnotater på de vinene som for meg fremstår som de beste i appelasjonen, samt kommenterer de beste i budsjettklassen, om de finnes. Cos d’Estournel rakk jeg ikke å smake. Meyney, Ormes de Pez og de Pez fremsto som de beste i budsjettklassen i Saint-Estephe.

2012 Château Montrose: Dyprød farge, fruktig og nyansert duft, parfymert og lagvis med aromaer. Forfriskende syre med modne tanniner, livlig og forfriskende munn, elegant fruktig og lang ettersmak. 91-93

2012 Château Calon-Ségur: Dyprød farge, parfymert og lag på lag på duft, klokkeklar. Frisk syre, modne tanniner, fruktig i munn men noe slankere enn på nesen, stadig veldig ren og klokkeklar, meget elegant. 90-92

2012 Château Phélan Ségur: Dyprød farge. Parfymert, fruktig og relativt intens duft. Frisk syre, modne tanniner, fruktdrevet kropp, elegant og livlig, lang ettersmak. 90-92

I Pauillac var det ikke uventet førstevekstene som stakk av med seieren, men særlig Clerc Milon har blitt sluppet til en pris (€31,-) som gjør den til ett svært attraktivt kjøp. Kommunen var kanskje ikke så homogen som den kan være og alle viner bar ikke helt Pauillacs særpreg. Men noen av årgangens største viner ble laget her.

2012 Château Latour: Dyprød farge, intens og nesten kompakt nese, kompleks og mage lag av aromaer. Frisk syre, modne tanniner, forfriskende og litt åpen for en så ung Latour, lang og flott ettersmak. 94-96

2012 Château Mouton Rothschild: Dyprød farge, typeriktig med eksotiske krydder, solbær og lær. Frisk syre, modne tanniner, elegant og livlig, mer avrundet i strukturen enn Latour, svært lang ettersmak. 94-96

2012 Château Lafite Rothschild: Dyprød farge, raffinert, kompleks og særdeles elegant. Nyansert. Frisk syre og modne tanniner. Svært delikat tekstur og struktur, elegant og svært lang. 92-94

Begge Pichonslottene har laget flotte viner, samme med Pontet-Canet, men de blir alle litt for dyre for budsjettklassen. Det er få budsjettviner i Pauillac, her er det nærmeste jeg kommer.

2012 Château Clerc Milon: Rubinrød farge. Fruktig og parfymert nese, kompleks og elegant. Frisk syre, modne tanniner, raffinert, forfriskende og nærmest leken, lang ettersmak. 91-93

2012 Château Grand-Puy-Lacoste: Rubinrød. Fruktig duft med noe urter og en delikat parfymert tone. Frisk syre, modne tanniner, elegant frukt og kropp, pen lengde. 89-91

I Saint-Julien er det en klarere vinner, Ducru Beaucaillou stikker seg helt klart frem, men om tyve år når Las Cases normalt sett begynner å vise sitt fulle jeg, er det ikke sikkert vinneren er like klar. Ved siden av Pomerol kanskje den mest homogene kommunen denne årgangen.

2012 Château Ducru Beaucaillou: Dyprød farge. Parfymert, nyansert, kompleks og svært forførende duft. Frisk syre, modne tanniner, elegant og raffinert i munn, fruktig og forfriskende med en lang finish. Flott. På besøket hadde jeg med meg en guide som skulle oversette fra fransk, men han var mest opptatt av å skravle med vinmakeren selv. Etter besøket fortalte guiden at han ikke var noen guide men jobbet med markedsføringen av slottet og kunne fortelle mange interessante historier. Satte på ingen måte noen demper på vinen. 92-94

2012 Château Gruaud Larose: Rubinrød farge. Lett krydret duft med solbær og florale toner. Frisk syre, modne tanniner, fruktig og livlig i munn, føles ren. Lang ettersmak. 91-93

2012 Château Léoville Barton: Rubinrød farge. Parfymert, fruktig og elegant duft, fremtredende solbær. Frisk syre, modne tanniner, leken og livlig, herlig forfriskende og elegant, lang lengde. 91-93

2012 Château Léoville Las Cases: Dyprød farge. Fruktig med mineraler, solbær og en elegant og nyansert nese. Men som vanlig svært knytt. Frisk syre, modne tanniner, føles slankere, men nok en gang er dette typisk for LLC frem til minst femten års alder. Nyansert og lang ettersmak. Dette blir antagelig bedre enn ventet om tyve år. 91-93

Igjen er det vanskelig med rene budsjettviner, men Talbot og Saint-Pierre er de to jeg vil fremheve i de relativt sett lavere prisklasser.

Margaux

Margaux er som alltid ett lite homogent område og her spriker det en hel del. Men noen viner er det lett å falle pladask for. Rauzan-Ségla og Issan var i så måte vinnerne for meg om man ser bort ifra de to som alltid leder løpet her, nemlig Château Margaux og Palmer. Brane Cantenac har også lagt seg i selen, mens Giscours og Malescot St Exupery, som har hatt en flott rekke de siste årene skuffet. Både Issan, Rauzan-Ségla og Brane Cantenac er for meg svært korrekt priset og verd prisene som de ligger på. Igjen på den litt høye siden av budsjettklassen. Der kommer Du Tertre, Angludet og Dauzac inn som gode kjøp. Du Tertre med en leken friskhet, Dauzac med forførende frukt og Angludet noe midt i mellom. For de med hang til Bordeaux’ fantastiske hvitviner ble Pavillon Blanc du Château Margaux litt for rik og grensende til alkoholsk for min del i år. Smakte den to ganger under to besøk på slottet og fremstod som lik begge ganger.

2012 Château Margaux: Rubinrød og hopper nærmest ut av glasset med en fortryllende duft. Parfymert, floral, nyansert og kompleks. Frisk syre, modne tanniner, forfriskende og elegant i munn, raffinert og elegant, svært lang ettersmak. 93-95

2012 Château Palmer: Dyprød. Parfymert, dyp og nyansert nese. Solbær og krydder, kompleks. Frisk syre, modne tanniner, subtil og elegant, svært forfriskende, elegant og flott balanse. Var bare så vidt jeg fikk smakt denne, da Château Palmer hadde problemer med portsystemet inn til parkeringsplassen da jeg skulle besøke og ingen svarte på telefon. Uansett flott vin. 91-93

2012 Château Rauzan-Ségla: Rubinrød. Lett parfymert nese, noe mer fat på nesen enn de fleste slott i denne årgangen, men en svært ren frukt og florale toner skinner frem. Frisk syre og modne tanniner, en leken og klokkeklar frukt i munn, svært elegant. 91-93

2012 Château d’Issan: Dyprød. Parfymert, ikke den mest intense men burgundersk renhet og klokkeklar frukt. Nyanser og særdeles elegant duft. Frisk syre, modne tanniner, elegant og fløyelsbløt tekstur. Svært elegant. 91-93

2012 Château Brane-Cantenac: Dyprød farge. Parfymert, lakris og en litt forsiktig nese. Kompleks. Frisk syre, modne tanniner, elegant kropp og tekstur, som silke. Lang ettersmak. 90-92

I appelasjonene Médoc, Haut-Médoc, Moulis og Listrac er det følgende viner som briljerer. Ikke mange overraskelser her, men Fourcas-Borie har jeg ikke smakt før og denne var lovende. Chasse-Spleen og Poujeaux var best i Moulis som vanli. Potensac og særlig Sociando-Mallet med en meget flott vin i 2012, men også Cantemerle og La Lagune i Médoc og Haut-Médoc, selv om sistnevnte leverte noe under ventet for slottet.

Pessac-Léognan har nok årets vin i Bordeaux

Den er hvit. I Decanter skriver Steven Spurruier at årets vin for ham er Haut-Brion Blanc, for meg er det La Mission Haut-Brion Blanc som for meg har enda mer nyanser og enda lengre ettersmak, men de er begge to noe av det ypperste som ble laget i Bordeaux i 2012. Domaine de Chevalier Blanc er hakk i hel og bak der kommer Carbonnieux, Smith Haut Lafitte, Olivier og Couhins i tett rekkefølge. Dessverre er disse flotte vinene knapt å få tak i her hjemme. Hvit Bordeaux er noe av det mest matvennlige som finnes av hvitvin. På rødvinsiden i Pessac skuffet Smith Haut Lafitte, mens Olivier og Carbonnieux er to underdogs som overbeviser oftere og oftere. Fieuzal svinger og her er de nede i en bølgedal. Pessac-Léognan fremsto som en svært lite homogen appelasjon i årgangen blant de røde. Men selv om enkelte slott skuffet har andre levert til gangs. For meg er en av de flotteste vinene i årgangen rød Haut-Brion. En helt eventyrlig vin. La Mission Haut-Brion imponerer også, men Domaine de Chevalier er de som virkelig smeller til. Smakt to ganger og like flott begge ganger. En slager her hjemme også. Haut-Bailly er også en av de flotteste i denne årgangen.

2012 Château Haut-Brion: Rubinrød. Mineraler, grafitt, den mest komplekse nesen i årgangen, intens og kraftig, allikevel nyansert og elegant. Det samme kan sies om vinen i munn. Frisk syre, mange og modne tanniner som bærer vinen som en fjellkjede. Denne trenger tyve år pluss, strålende vin, svært lang ettersmak. 94-96

2012 Château La Mission Haut-Brion: Rubinrød. Noe solbærblad bak blåbær og mineraler på duft. Svært fruktig. Frisk syre, modne tanniner, livlig og elegant. Svært forfriskende og lang. Her krasjet jeg nesten med eieren Prins Robert av Luxembourg på vei ned trappen. Dette ble en svært lang smaking og mye prat da dette slottet er et av de eneste som har vett på å la de besøkende sitte mens man smaker på vinene. 93-95

2012 Domaine de Chevalier: Dyprød farge. Fruktig, parfymert og kompleks nese. Lag på lag med aromaer. Frisk syre, modne tanniner, elegant, nyansert og leken, lang ettersmak. 91-93

2012 Château Haut-Bailly: Dyprød farge med florale og parfymerte toner på duft. På den lett modne siden. Frisk syre, modne tanniner, fruktig og forfriskende, lang ettersmak. 91-93

Pomerol flørtet som alltid med en mykere struktur og mer likefrem merlot. Noen er som sagt noe umodne, men det ble også laget noen særdeles flotte viner. Ettersom så få av disse (av en eller annen mystisk grunn) treffer det norske markedet, hopper jeg over hele smaksnotater her. Ett område som har en del dyre viner, samtidig noen virkelige varp. Certan de May er ett røverkjøp og denne har vært tilgjengelig i Norge fra tid til annen i forskjellige årganger. I 2012 er den særdeles flott, kompleks og elegant, med en flott rødbærsfrukt. Forfriskende. 92-94. Clos du Clocher følger også opp i denne friske og fruktige stilen. 91-93. Petrus og Le Pin kniver begge om å være Pomerols beste vin, og kanskje også årgangens beste sammen med Haut-Brion med en eventyrlig finesse, balanse og detaljrikdom i begge. Begge ligger på 94-96 hos meg. Latour a Pomerol som ofte er noe rustikk leverer her en strålende fruktig vin, 91-93 og Vieux Château Certan er ren eleganse. Nærmest burgundersk i sin besnærende delikate frukt. 93-95. Conseillante er også på den rene og fruktdrevne siden, som nær sagt alltid flørtende 93-95 mens Trotanoy syntes nesten vulgær med svakt alkoholisk stikk. 90-92. Clinet leverte også en litt på den rike siden vin, men den er helt innenfor. 90-92.

Saint-Emilion

Over i Saint-Emilion fortsetter jeg uten fulle notater da dette også er mer sjeldne viner her hjemme. Jeg smakte ikke Pavie, men Angelus skuffet litt etter opprykket til Premier Grand Cru Classe A 90-92 og klarte ikke å overbevise selv ved siden av en noe skuffende om enn allikevel flott Cheval Blanc. 92-94. En utmerket vin, men mangler det eksotiske og så til de grader flørtende elementene denne vinen kan ha. To viner som derimot overbeviste veldig var Ausone og Tertre Roteboeuf. Ausone var silke og essensen av ren frukt 93-95 mens Tertre Roteboeuf klarer det sjeldne å kombinere mye frukt og konsentrasjon med friskhet og nyanser. 93-95. Litt lengre ned i prishierarkiet finner vi en strålende mineralsk Figeac 91-93, fruktige men elegante og livlige Beau-Séjour Bécot 90-92, en uvanlig elegant og livlig (for sin unge alder) Canon 91-93 og en forfriskende, fruktig og kompleks Clos Fourtet. I budsjettklassen har vi elegante og rene Moulin Saint Georges 90-92, samt elegante men lettere de Fonbel 86-88 og til slutt men ikke minst La Fleur Morange. Fruktig, kompleks og moden, men nyansert. 88-90

2012 er ikke en årgang man må ha om man ikke skal fylle opp i vertikaler. Samtidig har prisene gått ned og for meg er dette viner som kommer til å gi en hel del glede over de neste 20 årene som drikkeviner. Det er mye 2010 og 2009 ute i markedet enda, 2011 mangler noe av friskheten til 2012 og prisene var for høye. Derfor antar jeg at 2012 kommer til å holde seg noenlunde i pris om ikke noe uforutsett skjer. Og enkelte av vinene som er navngitt i denne artikkelen er rene røverkjøp til den prisen de ligger på i skrivende stund.