I våre dager, da vinkjenneren vet om og kanskje har erfaring fra greco di tufo og refosco, så står kanskje sangiovese der som en litt slapp og trøtt type, ikke helt ulikt merlot. Det er en gammel traver som kanskje ikke er det hippeste man kommer på. Druen bak Chianti, vinen våre foreldre drakk på 80-tallet med rødrutete duker og bastflasker med stearinlys i, og en drøm om at et lite stykke Italia var innom i spisestuen en kald vinternatt. Joda, sangiovese har hatt sin storhetstid i nyere tid også gjennom moderne og kraftige Brunelloer som fikk høyere poeng av amerikanerne jo mindre de egentlig minnet om opphavet. Kanskje er det en ny tid for sangiovese, hvor den rister av seg den rødrutete duken, alkoholen og fatene og havner inn i dagens korrekte normer med adresse og typeriktighet. Aromamessig begynner det å dukke opp klassiske rødbærsfruktige, delikate og friske sangioveser, fra vinprodusenter som sier at de ikke lengre orket å drikke sin egen vin, den var kun laget for smakinger, hvor rikhet og konsentrasjon var gull. Men vinene ble ikke drukket, man orket ikke lenger sin egen vin. En tur til Toscana nylig var en aha-opplevelse for undertegnede, en ny vigør og ett nytt perspektiv. Chianti med elegant frukt og florale nyanser selv om noen viner kan med fordel ha enda mindre fat. Montepulciano med rustikke tanniner og intense toner til Brunelloens rikere, men mer flørtende frukt. Chianti og Brunello to av verdens mest berømte viner og hoveddruen bak stammer fra en tilfeldig og naturlig krysning i vinmarken mellom ciliegiolo og calabrese di montenuovo og har derfor forfedre fra Toscana og Calabria. I følge myten skulle etruskerne ha domestisert sangiovese fra ville druer, men dette stemmer ikke med DNA-analyser. Druen er med margin den mest plantede i Italia med 172.000 hektar i 2000. Det var en betydelig nedgang siden 1990 med nesten 250.000 hektar. Druen er tillatt i mer enn halvparten av alle Italias vindistrikter men har sin viktigste rolle i Toscana, Umbria, Emilia-Romagna og Marche. Druen i seg selv tilpasser seg en rekke jordsmonn, men blir kanskje mest elegant når det er kalkstein i større eller mindre mengde i jordsmonnet.

Vinen blir lett tynn og pistrete om ikke druene blir skikkelig modne, og i høyereliggende vinmarker som Chianti Classico må man gjerne høste sent for å få god modning. Samtidig kan man miste de elegante røde bær tonene og få mer lakris og kirsebær om man høster senere. Mange av produsentene jeg snakket med mente at sangiovese aldri helt vil integrere fataromaer og selv viner med tredve prosent nye fat kunne få en tydelig vanilje og toastpreg som ble enda tydeligere ved alder. Etter en del år med trend mot mye nye fat er man derfor begynt å vende seg bort fra dette da viner fra 90-tallet og tidlig 2000-tall har vist tydelig at fatene ikke integreres skikkelig. Mange går derfor tilbake til større botte eller de bruker barriques med mer alder enn før og lavere andel nye fat. Mye sangiovese lages for relativt tidlig konsum og er glimrende følge til en rekke pastaretter og pizza. Men villsvin, lam og storfe er også bra match. Samtidig finnes det viner som tåler tidens tann godt og enkelte Brunelloer fra femtitallet er fremdeles sublime.