This website uses cookies so that we can provide you with the best user experience possible. Cookie information is stored in your browser and performs functions such as recognising you when you return to our website and helping our team to understand which sections of the website you find most interesting and useful.
Ingen vet sikkert når Jasper Newton Daniel ble født, hvorfor han tidlig rømte hjemmefra eller hvorfor han aldri ble gift. Sikkert er det at han etterlot seg et av verdens sterkeste varemerker og at kvinner i over 140 land fremdeles spør etter han i baren. Og at hans død skyldtes utålmodighet.
Jack Daniel’s forbindes gjerne med rock’n roll og heftige scener på filmlerretet. Svart-hvitt-fotografier dukker opp på netthinnen – av en rynkefri Keith Richards, Slash med trange skinnbukser, bukseseler og høy hatt, eller Frank Sinatra ved pianoet med sneipen vippende i munnviken. Enten styrtes det ned med dødsforakt eller så nytes det i et tykkbunnet glass med is. Mye har skjedd siden den 1,59 meter høye herren med bart etablerte sitt eget destilleri i Lynchburg, Tennessee.
Hver september er det fest i Lynchburg. Man skulle tro at whiskeyen fløt gjennom gatene og at Jack ble skålt for med sitt eget produkt. Men Lynchburg er paradoksalt nok offisielt tørrlagt. Det stopper ikke alle, for feiringen finner sted. Noen feirer hele måneden, for slik å helgardere seg mot å ha latt hans fødselsdag passere ufeiret. Ingen vet nøyaktig datoen, eller året for den saks skyld. Offisielt står det 1850 på gravsteinen og statuene i Lynchburg. Men ledelsen ved destilleriet vet med stor sikkerhet at moren til Jasper var død innen den tid. 1848 er visstnok mer korrekt.
En brå oppvekst
Det tok imidlertid ikke mer enn rundt 14 år før begge foreldrene var døde. Moren døde like etter fødselen, og det sies at lille Jack Daniel aldri godtok den nye stemoren. Det var nok derfor han rømte hjemmefra et sted mellom seks- og niårsalderen. En annen grunn kan ha vært at han, som minstebror til ti søsken, og ytterligere tre med den nye stemoren, ikke følte seg tilstrekkelig sett eller hørt. Første stopp var hos en venn av familien, der han ble en stund. Siste stopp var hos Dan Call, en luthersk prest i lokalsamfunnet. Ved siden av presteyrket var Call en bonde, drev en lokal butikk, og puslet med sitt lille destilleri.
Det var en gammel, bortgjemt gryte som fikk Daniel interessert i whiskeyproduksjon. Destilleriet var plassert ved Cave Spring Hollow – en stabil og kjølig vannkilde med utspring fra en hule. Vannet var jernfritt også, noe som er nødvendig for de som ikke vil ha svart whiskey. Det kjølige vannet var også viktig for nedkjølingen og kondenseringen av alkoholdampen. Med tilgang på korn, vann, sukkerlønn og eik, var det mye som lå til rette for å lage Tennessee-whiskey.
Tilbaketrukne Jasper
Arbeidsmiljøet i og omkring Cave Spring Hollow passet til hans lynne. Han likte å jobbe for seg selv, og med tiden hadde tenåringen lært seg alle prosessene som utgjør produksjon av sour mash whiskey. Forskjellen fra vanlig whiskeyproduksjon var at man brukte en gammel sats i den nye prosessen. Satsen bestod av en mix av forskjellige kornarter, som for eksempel mais, maltet bygg, og hvete. I tillegg hadde Daniel lært seg hvordan Call «myknet» whiskeyen ved å la den filtreres gjennom tre meter med kull laget fra sukkerlønn. Charcoal Mellowing ble prosessen kalt, men på folkemunne ble den kjent som The Extra Blessing. Den ble brukt helt fra begynnelsen i 1866 og brukes fortsatt i dag.
Daniel hadde blitt så oppslukt av whiskey at da Call ble spurt av kona og den lokale menigheten om å velge mellom whiskeyproduksjon og hans andre spirituelle engasjement, ble valget enkelt. Jack ble en gang mellom 13 og 16 år fullverdig eier av Calls destilleri. Det var mange destillerier i områdene rundt Lynchburg på denne tiden, så det var nødvendig å skille seg ut.
Call solgte whiskeyen i butikken sin og til lokale folk. Daniel dro på lange turer for å lansere sitt nye produkt. Den firkantede flasken skulle ikke komme før i 1895. Jack Daniel’s ble opp til da solgt i tønner og sylteglass.
Tønnene ble da, som nå, laget av amerikansk White Oak, og tønnene blir bare brukt en gang. Deretter blir de solgt til andre whiskeydestillerier. Mang en skotsk whisky blir dermed modnet på Jack Daniel’s-tønner.
Turbulente tider
Oppstarten var hard. Nord og sør hadde nettopp kjempet mot hverandre i borgerkrigen, og Lynchburg hadde i løpet av tre år byttet side hele syv ganger. De fleste destilleriene gikk ikke tilbake til kullfiltrering fordi prosessen var dyr og tidkrevende. Men Jack var ikke til å rokke. Under mottoet «Every day we make it, we’ll make it the best we can» fortsatte destilleriet i stø kurs. For Jack var ikke dette en kostnad, men heller en investering i kvalitet. Større områder i Tennessee og Alabama ble erobret, og han markerte sin suksess som 21-åring ved å komme hjem med høy hatt, vest og lang frakk. Dette ble hans signaturbekledning fra den dagen.
Produksjonen tok seg opp etter borgerkrigens ødeleggelser. Daniel utvidet huset sitt i Lynchburg med en festsal og et Steinway & Sons. I 1892 åpnet han to nye salooner i byen, og dannet The Silver Cornet Band. Small town band var virkelig i skuddet på den tiden, så investeringen i instrumenter og salooner ga gode avkastninger.
Tragisk nok skulle hans egen safe bli hans endelikt. Den samme utålmodigheten som hadde sparket i gang hans store suksess skulle bli hans bane. Den eldste bygningen i destilleriet var Daniels kontorbygning, og han likte spesielt godt å gjøre business på terrassen i den kjølige brisen fra Cave Spring. Hans kollega og nevø Lem Motlow pleide alltid å komme tidligere enn Jack på jobb for å åpne safen. Denne morgenen i 1906 var Jasper den første på kontoret, og han bega seg til å åpne safen. En kodekombinasjon ble prøvd. Ett par mislykkede kombinasjoner senere kokte det over. Daniel sparket safen så hardt at han brakk stortåen. Det gikk infeksjon i tåen, og bakteriene vandret oppover. Beinet måtte fjernes, og fem år etterpå kunne The Lynchburg Falcon rapportere at Jack Daniel døde den 9. oktober 1911.
En mytenes mann
Som med fødselsdatoen og spørsmålene omkring Jacks oppvekst er det flere ting rundt Jack Daniel som forblir myteomspunne. Som for eksempel hvordan Old No. 7 fikk sitt navn. Noen mener det er den syvende oppskriften Daniel til slutt bestemte seg for å bruke. Andre mener det stammer fra lykketallet syv. Jimmy Bedford, Jack Daniel’s sjefsdestillatør, sverger til historien om en bestilling på avveie. Frakttoget hadde oversett tønnene, og da de først ble funnet var bestillingen markert med Old, og på fraktbrevet stod det No. 7. Butikkeieren hadde likt varene så godt at han bestilte «more of that Old No. 7».
Daniel giftet seg aldri, men det sies at han falt spesielt for en av de mange kvinnene han kurtiserte. Man vet at en kvinne ved navn Clara Boone knuste hjertet hans. Kjærlighetsbrevene ble funnet for litt siden, og de forteller en trist historie. Og man kan lure på hva som ville ha skjedd hvis Clara hadde gjengjeldt Daniels dype kjærlighet for henne. Ville kjærligheten stått i veien for verdens største whiskeyprodusent? Hadde Jacks dype dedikasjon og oppslukte interesse for whiskey noe å gjøre med en tapt barndom og ulykkelig kjærlighet? Og ble Jack Daniel’s whiskeymerke Belle of Lincoln oppkalt etter frøken Boone?
Jack Daniel etterlot seg store spørsmål som forblir hemmelige.