1199 Views

Meursault der musene hopper

September 11, 2017
Meursault der musene hopper
Skrevet av:

administrator

Burgundere fra Mersault er i dag både anerkjent og ettertraktet. Slik har det ikke alltid vært. Vi går appellasajonen i sømmene.

Navnet Meursault påstås å bety musehopp, eller rottehopp på gammel latin. Men enkelte hevder at navnet snarere stammer fra en borg fra bronsealderen som ligger ovenfor landsbyen.Men det er ikke bare navnet som er noe usikkert når det gjelder Meursault. På sitt besøk i 1787 fikk Thomas Jefferson beskjed om at det var altfor stenrik grunn i vinmarkene til at man kunne lage rødvin, og vinene fra Meursault har hatt ett berg og dalbane liv siden. I dag er de populære og ettertraktet og kan selges for ganske pene summer, men slik har det ikke alltid vært. På Jeffersons tid gikk en toppvinmarks meursault for halve prisen av en enkel pommard, og de har tidvis vært så upopulære at negociantene i Beaune nektet å kjøpe inn vinene. Dette, sammen med den lave grunnvannshøyden (i motsetning til i Puligny), har gjort at mange vinbønder har bygget seg sine egne kjellere. Samtidig har det visstnok vært dyrket druer her lengre enn i Clos de Vougeot, som ble de viktigste dyrkingsområdene til klosteret i Citeaux. Den asketiske Robert de Molesmes løsrev seg fra Benediktinerne (som han mente levde altfor komfortabelt) i 1098, og han mottok i 1102 Meursault som en gave fra Odo II, Hertugen av Burgund. Denne eiendommen forble relativt intakt frem til om lag halvparten ble gitt til Hospice de Beaune i 1669. Dette er fremdeles den klart største hvitvinsappellasjonen til Hospice de Beaune.

I dag består vinmarkene, i alle fall i det offentlige, av 100 prosent Chardonnay. Men når det hevdes at kun montrachetvinmarken inneholdt chardonnay av alle hvitvinsmarkene i Burgund på 1850-tallet, og enkelte produsenter hevder at det er parseller med inntil 40 prosentav druen aligoté i Corton-Charlemagne, kan det fort tenkes at det er noe av denne druen her også. Det er i alle fall en klart mineralpreget vin med en ofte livlig syre, og nesten kruttrøyksaktig, men også kremet ettersmak og munnfølelse, overøst med friske sitrusdråper og kjølige epler.  Dette er viner som er utsøkt til retter av hvit fisk, gjerne med kremet saus, og skalldyr, især hummer. Noen av disse vinene er så kraftige at de kanskje er best alene. Det blir en smakssak. Meursault har ingen Grand Cru vinmark, selv om kvaliteten kan være upåklagelig. Men det er en rekke Premier Cru marker, hvor Les Perrières, som egentlig er flere små vinmarker) kanskje regnes som den beste. Parsellen Clos des Perrières forsøkes opphevet til Grand Cru status av familien Bardat som eier den. Enkelte hevder denne kan rivalisere en Bâtard-Montrachet, en av de aller beste vinmarkene, til tider. Ut i fra pris kan i alle fall Comte Lafon sin Les Perriéres måle seg med mang en Bâtard.

Produsentene er mange, opp i hundre i følge Clive Coates MW, og mange av disse vil neppe være av den helt store interessen. Helt på topp har vi myteomspunne Coche-Dury og enda mer sjeldne Domaine d’Auvenay med Lalou Bize-Leroy bak rattet. Hun lager noen av vinverdens mest kompromissløse viner, og enda mer kompromissløst her enn på Domaine Leroy. Sammen med Coche-Dury sine Meursaulter er vi her i en egen elite av vin, hvor selv kommunenivå tidvis kan matche de beste Grand Crus fra andre hus. Comte Lafon ligger hakk i hel og dennes kommune Meursault som jevnlig er å finne på polet er ofte ett røverkjøp. Under disse kommer ett helt kobbel med produsenter, og jeg skal på ingen måte hevde og ha smakt vin fra alle i Meursault, men disse har jeg smakt gjentatte ganger. Pierre Morey, Jacques Prieur, Boillot, Remi Jobard og Francois Jobard er for meg noe over de neste. Roche de Bellene, Château de Puligny-Montrachet (her skjer det spennende saker etter at datteren til Montille tok over hvitvinskjelleren), Louis Jadot, Bouchard Pere & Fils kan stort sett anbefales også. Bestselgeren på polet, Matrot er kanskje noe uinspirert, Vincent Girardin likeså, samt Rodet. Men så er de også i den lavere prisklassen. Ett nytt bekjentskap Sebastien Magnien må det prøves mer av, men førsteinntrykket er helt greit. Jeg har hørt lovord om Francois Mikulski som er tilgjengelig fra Fondberg, men disse har jeg ikke smakt enda.

 

Følg oss på sosiale medier

ABONNER PÅ NYHETSBREVET

For å se hvordan vi bruker din informasjon, ta en titt på vår Privacy policy