Islay utales for øvrig Eye-la, og en god huskeregel er at omtrent alt på øya utales annerledes enn man tror slik det gjerne er i møte med skotter. Navnets betydning er man usikre på, men mange mener det rett og slett bare betyr Øya. Blant whiskyentusiaster vil nok mange mene at dette er et passende navn, for dem finnes det nemlig bare én øy, Islay. Øya består for det meste av torv, noe som gir whiskyen herfra sitt særpreg. I tillegg finnes rikelig med elver og innsjøer med klart og godt vann, med andre ord forhold som er perfekte for å lage Usige Beathe, Livets vann.
Sjøbrisen som blåser innover øya fra alle kanter absorberes av torven som igjen blir tatt opp og tørket i samme bris. På Islay finnes det ikke skog, så det var torven som ble brukt som fyring for å tørke bygget. Det er derfor de første whiskyene herfra fikk sitt karakteriske torvpreg. Selv vannet som fyller kjelene blir farget bruntpå sin ferd gjennom torven til Islays mange destillerier.
Med en kystlinje på litt over 210 kilometer er det møte mellom Atlanterhavet og den bløte, menville naturen som dominerer sanseinntrykkene. Luften bærer preg av torvrøyk, tang og havsalt, og noen ganger et herlig drag av vørter fra et av de mange destilleriene på øya. Islay huser åtte fungerende destillerier; Bunnahabhain, Caol Ila, Ardbeg, Lagavulin, Laphroaig, Bowmore, Bruichladdich og Kilchoman. Med en populasjon på om lag 3,500 innbyggere setter whiskyindustrien et kraftig preg på dette lille samfunnet.
I de siste årene har etterspørselen etter whisky fra Islay vokst i alle deler av verden. Turister kommer fra Canada i vest, til Japan i øst. I det du setter fot i bittelille Port Askaig, en av øyas to fergekaier, blir det klart at øysamfunnet ikke har latt seg nevneverdig prege av denne utviklingen. Her finnes det ikke noen suvenirbutikk eller lignende, kun et informasjonshus, en bussholdeplass og Port Askaig hotell. Kaien er ikke større en den trenger å være, den er akkurat lang nok for ferga den skal ta imot. En smal, snirklete vei er kaienes eneste utfartsåre og veien går rett til øyas største by, Bowmore. Her er det umulig å ta feil, det er ingen andre veier å velge.
Byen Bowmore er med sin beliggenhet midt på øya et naturlig sted for mange å bo under et opphold på Islay. Øverst i byen ligger øyas runde kirke og 100 meter ned i veien ligger destilleriet Bowmore. Mellom disse landemerkene foregår bylivet i et behagelig tempo. At byen er liten, betyr ikke at det skorter på eksotiske kulinariske opplevelser og sosiale begivenheter. På Bowmore hotell, en familiebedrift drevet av mor, far og sønn, tilbys det både krokodille og sebra i hotellets restaurant. Skulle dette bli for eksotisk består mesteparten av den omfattende menyen av utsøkte, mer tradisjonelle retter. Særlig anbefales hjortegryte kokt i Lagavulin-whisky.
Skotter er svært vennlige, og imøtekommende på enusminket måte som passer nordmenn svært godt.Særlig på Islay virker de oppriktig glade for at du kommer til dem for å lære om deres whisky. Som Jackie Thompson hos Ardbeg fortalte oss da vi takket for hyggelig besøk ”Nei takk til dere, det var så deilig å snakke whisky med noen igjen”. Da hadde destilleriet holdt stengt en kort periode i julen. Denne enorme entusiasmen for whisky går utover destillerienes grenser. Peter senior på Bowmore hotell trenger ikke å bli spurt to ganger, faktisk trenger han ikke bli spurt i det hele tatt, før han energisk henter frem ulike skatter i whiskysamlingen sin og forteller flaskenes historie.
Whisky fra Islay har en kraftig smak og mange mener dette er whisky du enten liker eller ikke. Whiskyene herfra er likevel nyanserte og skulle den kraftige røyksmaken hos Ardbeg være for myebyr Bunnahabhain på et mye mykere smaksbilde. Det skal uansett mye til for at du ikke forelsker deg i øya selv og befolkningens sjarm.
