Problemet Alsace

Nå er det ikke bare lett å selge alt som lages i Loire, Provence eller Languedoc heller, men Alsace sliter skikkelig i markedet. De sliter såpass at når en norsk importør ikke leverte inn til en tender på Vinmonopolet når det var en mer eller mindre skreddersydd tender for en av deres Grand Cru viner, så byttet de like gjerne importør for å få den sendt inn. En ganske annerledes verden enn Burgund rundt to timer unna hvor ingen har noe å selge, og selv ukjente navn som regel er utsolgt i fl ere årganger fremover om vinen er drikkbar og minner om pinot noir. Alsace har ikke slik luksus, enda de er fl inkere med markedsføring enn de fl este franske vindistrikter. Mulig er det den delvise tyske historien som gjør dem til gode organisatorer. Kanskje er det også denne delvise tyskheten som gjør vinene til noen av verdens vanskeligste og markedsføre.

Når man ankommer Alsace og ser de små dalene med for det meste nord- og sørvendte skråninger snirkle seg inn mot fj ellkjeden Vosges som går mer nord-sør i enden av de små dalene vestover, og alle de trivelige bindingsverkshusene, smugene, vinplantene som slynger seg over pergolaene og det nesten ekstremt grønne landskapet om sommeren om går over til intenst orange og rødt i noen høstuker, skulle man tro bare alle turistene her tømte lagrene hvert år. Men nei. Vinene er hyllevarmere enda med så fasjonable navn som pinot blanc og riesling på etikettene. Selv pinot noir tusler traust av gårde i en verden som ikke kan få nok pinot noir. I Burgund har Hospice de Beaune nylig slått enda noen rekorder, i en årgang hvor det er levert inn en prøve på pinot noir til laboratoriet med 16,5% alkohol, og hvor 14% ikke er uvanlig! Forvent rike og modne viner.

Hva gjør Alsace feil? Jeg var så vidt innom temaet i forrige nummer av Vin & Brennevin. Og bare for å oppklare tender først. En tender er et slags anbud fra Vinmonopolet hvor de ønsker tilbud fra importørene på en vintype, vinstil innenfor en prisklasse. Alsace har, som Tyskland, mange viner og stiler som lett forvirrer forbrukerne. I Tyskland er havet av sødmegrader ett mareritt for den uinnvidde, men fantastiske for den som har lært seg forskjellen. Det gir nemlig en svært god indikasjon på hva man kan forvente å fi nne i glasset av sødme. Såfremt produsenten har fulgt den klassiske oppskriften da. Trocken er tørr, det vil si, ikke nødvendigvis i en test i et laboratorium, men syrenivået på en riesling er som regel høyt, så den skal oppfattes som tørr i munnen. Feinherb og halbtrocken som brukes mindre og mindre er lettere søte. Kabinett har mer sødme men gjerne stor friskhet, og Spätlese er ganske søte viner men med friskhet. Deretter kommer de virkelig søte med Auslese, Eiswein, Beerenauslese og de ultrasøte Trockenbeerenauslese.

En som kan disse (og det er som regel lettere å huske om man smaker dem) vet omtrentlig hvor søt en Spätlese eller Kabinett er, særlig med litt ekstra kunnskap om produsent, region og årgang. Alsace har egentlig gjort dette enda lettere, med bare Vendange Tardives (eller VT på folkemunne) og Selection des Grains Nobles (SdGN på folkemunne) hvorav den siste er rundt Auslese i utrykk og Vendanges Tardives noe rundt Spätlese. Selection des Grains Nobles kan være en hel del søtere enn Auslese også, så her spiller produsent og årgang og vinmark en rolle. Noen av disse, spesielt Vendanges Tardives er helt utrykksløse, søte og til dels fl ate viner, litt som de enkleste Beerenauslesene fra Burgenland i Østerrike, de er søte, mangler konsentrasjon og kompleksitet og er egentlig bare brus med alkohol uten kullsyre.

De beste er der i mot rike, komplekse og konsentrerte med stor kompleksitet og ettersmak. Dette kan være viner i ypperste kvalitet, med tilhørende priser, gjerne laget i bare noen tusen liters kvanta, eller helt ned i noen hundre liter. Noen ganger bare femti. De som nerder rundt slike viner vet som regel hvor de skal lete, så det er ikke disse vinene som bekymrer meg hva Alsace gjelder. Nei, det er virvaret rundt de tørre vinene, de vi som forbrukere drikker desidert oftest.

Alsace følger både tysk og fransk lovgivning, som burde være en bonus. Istedenfor virker det som muligheten til å ha både vinmarksnavn og druesorter, noe som burde være en kjempefordel, bare forvirrer forbrukerne. Burgund har begynt med Bourgogne Chardonnay og Bourgogne Pinot Noir på sine enkleste viner, de som før het Rouge og Blanc, for å lette markedsføringen av deres enkleste produkter. Alsace kan putte navnet på etiketten, men salget uteblir. Alle løper ut for å skaff e seg en Puligny Pucelles eller en Gevrey St Jacques. Dette er premier cru vinmarker. Mens en Grand Cru Schlossberg, en potensiell verdensener av en riesling kan stå og støve ned i hylla, til en tredjedel av prisen.

Tyskland har på tross av svært komplisert vinlovgiving og med det svært mye skrift på etiketten klatret opp til og (igjen) bli noen av verdens mest ettertraktede viner. Burgund med komplisert vinmarksteori og produsentinfo oppunder doktorgradsnivå som eneste sikre sikring på en glimrende samling i kjelleren klart å få vinsamlere til å gå mann av huse for å sikre seg klenodier. Man skulle tro de som kjøpte en eller begge av disse vinstilene også ville falle for Alsace. Men det ser ikke ut til å skje.

Er det vinstilen? En riesling fra Alsace er gjerne mer gulfruktig, mindre syrlig og mindre mineralsk enn mesteparten av sine tyske motparter. Men Rheinhessen er både varmt og stedvis kan vinene minne om Alsace, det samme kan enkelte viner fra Pfalz som bare ligger noen lange steinkast unna Alsace, og vinene herfra selger. Samtidig har man friske, mineralske og klokkeklare viner fra Alsace, så det kan ikke være vinstilen alene. Forvirrer det med alle druesortene? Er det tryggere å bare holde seg unna? Jeg tror personlig ikke at det hjelper når en produsent som Marc Kreydenweiss kun har druesort på baketiketten, fordi han ønsker at Grand Cru vinmarkene skal selge vinen, slik de gjør det i Burgund. Men i Burgund er det enkelt. Er vinen hvit er det chardonnay, er den rød, pinot noir. I Alsace kan den hvite være riesling, pinot gris og pinot blanc. Eller gewurztraminer. Vi har med andre ord helt ulike vinstiler, som på toppen passer til helt forskjellig mat.

Ingen reel ledestjerne? Eller? Trimbach, Zind Humbrecht og Weinbach er blant superstjernene i Alsace, men er i det store og det hele relativt usynlige i det store vinbildet. Ingen provokasjoner, ingen diskusjoner, og, for å være ærlig, det er sjelden deres toppviner vises, så det er det ordinære som markedsføres. En luksus man ikke kan begynne med før ting løper av gårde på egenhånd. Comte Liger-Belair i Burgund viste frem La Romanée til de fl este besøkende inntil for noen år tilbake, og han har nabovinmarken til Romanée-Conti helt på egenhånd. Men etter 80 år under relativt, kanskje ikke dårlige, men ikke så gode oppvekstkår som den burde hos ymse negocianter i Beaune måtte det ivrig markedsføring til. Jeg aner ikke hvor ofte jeg smaker viner fra Alsace uten at stjernecuvéen er med, og dermed går både journalister, vinsamlere og andre fra smakingen med ett gjesp.

Mange druesorter i en og samme vinmark forvirrer i alle fall alle bortsett fra de mest ihuga samlerne. Man har en grand cru klassifi sert vinmark hvor man kan dyre både to og tre forskjellige druetyper. Dette gjør at det blir veldig vanskelig å fi nne en druetypisitet, eller snarere, en vinmarkstypisitet. Når en alger riesling, naboen gewurztraminer, hvorfor er begge disse på samme jordsmonn? Det er de sjelden i resten av vinverden. I Burgund er det ikke aligoté og chardonnay i samme vinmark. Piemonte sender dolcetto og barbera annetsteds enn nebbioloen. OK, så kommer Bordeaux inn og forkludrer det hele. Men gjør de egentlig det? Det er gjerne annet jordsmonn der merlot plantes enn cabernet sauvignon. Så om jordsmonnet er så forskjellig i en og samme grand cru at to forskjellige druesorter kan lage toppviner innen sin sjanger, burde ikke vinmarken da ha vært delt opp der jordsmonnet endrer seg? Personlig tenker i alle fall jeg at én grand cru vinmark kun bør ha én druesort, og da den som fortrinnsvis er best egnet for dette jordsmonnet og mikroklimaet.

En vinmark, ørten druesorter gjør ingen en tjeneste. Forbrukeren fi nner vanskeligere en stilart de kan forbinde med stedet. På samme måte som jeg tror champagneprodusenter har alt å vinne på baseårgangsinfo på etiketten, for nerdene elsker slikt, tror jeg Alsace vil vinne på at en vinmark har riesling, en annen pinot gris. Bare fordi oldefaren til Louis plantet med en druesort så trenger ikke det bety at den fungerer spesielt godt der. Snarere har vi hundrevis av eksempler på uinteressant vin som markedet ikke vil ha fra Louis, eller Jean eller hva de nå heter. Alle de med nesten ubeskrivelig intetsigende vin, som Alsace virkelig fl orerer av. Når man smaker en grand cru Schlossberg Cuvée St Catherine fra Weinbach og ser hvordan den feier gulvet med nær sagt all annen riesling fra samme vinmark lurer man på hvorfor de andre ikke får til det samme, eller noe nærmere opptil. Jeg har smakt plenty med Schlossberg hvor man lurer på hvordan en så slapp og spinkel vin i det hele tatt kom igjennom nåløyet som en grand cru. Eller for å si det på en annen måte. Hvordan kan en grand cru klassifi sert vinmark produsere noe så intetsigende?

Forskjellige stiler både hva druesorter angår, men også sødmegrad fra ulike produsenter i samme vinmark. Dette er kanskje det aller største problemet. I Alsace kan man få ganske så søte viner uten at det fi nnes ett eneste spor av info på etiketten. I sommer smakte jeg en grand cru pinot gris med 40 gram restsødme uten tegn til info om dette på etiketten. Både vinmaker og andre journalister ble nærmest sinte da jeg tok opp at dette var et massivt markedsføringsproblem. Om jeg hadde kjøpt denne vinen, og forventet en tørr vin til middag, og fi kk en ganske søt og med det ubrukelig til bruksområdet jeg hadde sett for meg, så hadde jeg som forbruker antagelig aldri prøvd meg på en Alsace igjen. Men når selv skribenter ikke skjønner problemstillingen stopper utviklingen opp. Og vinene hoper seg opp i hylla. Når en av de fremste husene i regionen er avhengig av å få igjennom en tender på Vinmonopolet sier det ganske mye om situasjonen for hele regionen. Og det er jo helt tragisk, for potensialet her er mer eller mindre totalt uforløst med noen få lyspunkt.

Og nå skal Alsace prøve seg på premier cru på toppen av forvirringen. Om det ikke er forvirrende nok for forbrukeren alt i dag med grand cru klassifi serte viner som kvalitativt knapt er over bordvin i endeløse rekker, skal nå ha en klassifi sering under dette igjen. Men skylappene er på og de ser ikke selv at de ligger i bakleksa. Det er sjelden man ser større stolthet over mediokre resultater i glasset enn hva man gjør i Alsace. De henger på en måte igjen på 1980-tallet om jeg er slem. De lager viner i en stil som er for dyre for de som liker dem, og helt uinteressante for de som har pengene å bruke. Joda, det er unntak, men tell opp mer enn tyve produsenter fra hele Alsace du kunne tenke deg å ha mer enn 12 fl asker av i kjelleren. Det er det ikke mange som får til.

De få virkelige kvalitetsprodusentene har ikke klart å få med seg spesielt mange nye i yngre rekker, foreløpig. Den revolusjonen av nye navn man ser i Burgund, Rhône, Bordeaux og Tyskland ser man dessverre ikke her. Det er traust, traustere, traustest som gjelder, tradisjon er viktigere enn kvalitet. Skotuppene er fl ottere enn horisonten. Jeg har aldri besøkt en vinregion med mer selvforherligelse, som ikke står i forhold til store deler av resultatene i glasset. Samtidig er jo Alsace en helt magisk plass å være, de er gjestfrie, maten er god, utsikten er praktfull. Og vinen er sjelden direkte dårlig, men mesteparten er svært uinspirert. Og så har vi selvsagt unntakene som lager magi.

Produsentene ønsker ikke å gjøre en eneste endring. Og det er en grunn til at du ikke har hørt om de produsentene som har en slik holdning. Vinen fortjener det ikke. Samtidig reiser Alsace rundt på messer internasjonalt, holder til dels svært gode Masterclasses, har en meget god messe (selv om air condition synes å være en umulighet) annethvert år, så uteblir suksessen. Er det fordi Alsace bare er usexy? Er det grunnet full forvirring på hva som kan vente deg i glasset når fl asken åpnes? Er det grunnet den generelle kvaliteten? Jeg vet ikke, men potensialet i Alsace synes å være veldig mye større enn hva som nå hentes ut. Så får vi se om prinsessen våkner en dag. Dynamikken i resten av vinverden har ikke ankommet Alsace per i dag, selv med noen iherdige ildsjeler, men den dagen det skjer skal jeg sitte på første rad. •